Navnet som skiftet stavemåte tre ganger i samme intervjufilm
Et kundeeksempel om Silje, som la ut en intervjufilm der samme gjest var stavet på tre måter. Slik fant vi det, og slik rettet vi det før filmen gikk ut.
5 min lesetid
Oppdraget fra Silje
Silje jobber med kommunikasjon i en mellomstor organisasjon og kom til oss med en intervjufilm på drøyt åtte minutter. Filmen skulle ut på organisasjonens nettsider samme uke, og hun ville ha en ekstra gjennomgang før publisering. Hun hadde sett den selv flere ganger og syntes den var ferdig. Det er et vanlig utgangspunkt: den som har klippet filmen, ser det hun forventer å se, ikke nødvendigvis det som står på skjermen.
Jeg fikk filen sammen med et kort notat om hva filmen skulle brukes til, og en liste over navn og titler hun mente var riktige. Den listen ble selve fasiten i gjennomgangen. Uten en slik liste blir en navnekontroll bare synsing, fordi man ikke vet hvilken stavemåte som er den riktige. Jeg ba derfor alltid om navn og titler skriftlig før jeg startet.
Første gjennomsyn: bare titler og navn
Jeg ser en film flere ganger, og hver gang med ett enkelt spørsmål. Denne gangen gikk første runde utelukkende til navn, titler og grafikk. Lyden stod på lavt, og jeg stoppet ved hver innblending og skrev ned eksakt hva som stod der, med tidspunkt. Det er tungvint, men det er den eneste måten å fange små avvik på, fordi øyet leser over det som ser kjent ut.
Gjesten i filmen, som Silje kalte Anders, var presentert tre ganger. I åpningen stod fornavnet skrevet med én konsonant. I den nederste navnestripen midtveis var det en annen skrivemåte av etternavnet. I sluttkortet var tittelen hans forkortet, mens den i åpningen var skrevet ut. Ingen av feilene var store, men sammen ga de et uryddig inntrykk av en film som ellers var godt laget.
- Åpning: fornavn med én konsonant for lite
- Navnestripe: avvikende skrivemåte av etternavnet
- Sluttkort: tittelen forkortet, i åpningen skrevet ut
Hvorfor feilene oppstår
Årsaken er sjelden slurv. Oftest er det tre ting. Grafikken er laget i flere omganger, kanskje av forskjellige personer, og hver gang har noen skrevet inn navnet på nytt. Eller en mal er duplisert, og teksten er rettet i den ene kopien, men ikke i de andre. Eller navnet er hentet fra ulike kilder, som en e-post, en programoversikt og et visittkort, uten at noen har avgjort hvilken som gjelder.
I Siljes tilfelle var det den andre forklaringen. Navnestripen var kopiert fra et tidligere prosjekt, og der hadde etternavnet fått en annen skrivemåte som aldri ble oppdaget. Dette er grunnen til at jeg anbefaler å behandle navn og titler som data som skal stå ett sted, ikke som tekst man skriver på nytt hver gang den trengs.
Det vi gjorde med tittelen på sluttkortet
Tittelen var den vanskeligste avgjørelsen. Anders hadde en lang stillingsbetegnelse, og i sluttkortet var det trangt om plass, så noen hadde kortet den ned. Forkortingen var ikke feil i seg selv, men den var ulik den i åpningen, og en seer som legger merke til begge, lurer på hva som egentlig er riktig.
Jeg la frem to løsninger for Silje: gjøre sluttkortet bredere slik at hele tittelen fikk plass, eller bruke den korte formen overalt. Hun valgte den siste, etter å ha avklart med Anders at den korte formen var den han selv brukte. Poenget er ikke hvilken løsning som er best, men at filmen følger én og samme linje fra første til siste bilde, og at den som eier navnet, har godkjent den.
Kontroll av resten av grafikken
Når navnene var avklart, gikk jeg gjennom resten av grafikken. Jeg sjekket at innblendingene varte lenge nok til å bli lest i vanlig tempo, at de ikke havnet nær kanten på en mobilskjerm, og at de ikke kolliderte med undertekstene. Siste punkt er lett å overse: en navnestripe som legger seg oppå en undertekst, gjør begge deler uleselig i noen sekunder.
Én innblending lå for tett opp mot undertekstene og ble flyttet litt oppover. Jeg testet også filen i nettleser og på telefon, siden plasseringen kan se annerledes ut på liten skjerm. Alt dette gikk inn i et kort leveringsnotat, slik at Silje kunne se hva som var kontrollert, hva som var endret, og hva hun selv ikke trengte å tenke mer på.
- Visningstid lang nok til å leses i rolig tempo
- Avstand til skjermkant og til undertekster
- Samme plassering i nettleser og på mobil
Det Silje tok med seg
Etter rettingene eksporterte Silje filmen på nytt, og jeg så den gjennom én gang til, bare for å bekrefte at endringene var på plass og at ingenting nytt hadde sneket seg inn. Det er en vanlig feilkilde: man retter ett sted og ødelegger noe annet i samme eksport.
Silje laget etterpå en fast navneliste som følger hvert prosjekt, med stavemåte og tittel godkjent av den det gjelder. Det er den enkleste varige forbedringen jeg kjenner til, og den krever ingen ny programvare. Den er også en av øvelsene i delen om titler, navn og grafikk i kurset, der deltakerne lager sin egen liste og tester den mot en film.
Historien om Anders er liten, men den viser hvordan en film kan være godt laget og likevel virke uferdig. Tre skrivemåter av samme navn koster ingen penger å rette, men de koster tillit hvis de publiseres. Lag en fasit før du starter, les grafikken som tekst og ikke som bilde, og la én person eie hvert navn. Da blir sluttkontrollen en rolig sjekk i stedet for en jakt.
Ta kontakt
Per e-post: [email protected]